1. Arbeid til alle er jobb nr.1
LOs viktige rolle i politikk og lønnsdannelse har sammenheng med en sterk tradisjon for samarbeid for felles sak. Det er denne tradisjonen som har gitt oss en sterk rolle i utviklingen av det norske samfunnet og i kampen for den fulle sysselsetting, slik det ble slått fast av LO-kongressen i 2001. Det er denne tradisjonen vi nå må bygge på for å unngå en ny periode med massearbeids-ledighet. Vår tariffpolitikk og vårt samarbeid med andre aktører er et redskap for politisk innflytelse samtidig som vi sikrer medlemmenes rettferdige andel av produksjonsresultatet.
De internasjonalt konkurranseutsatte næringer må være normgivende og sette rammen for oppgjørene for å ivareta langsiktige hensyn til konkurranseevne og sysselsetting. Rammene må gjelde alle områder.
Forhandlingsgrunnlaget
Årets forhandlinger er en mellomstasjon for tariffperioden 2002-2004.
Utgangspunktet er reguleringsbestemmelsene for 2. avtaleår. For LO-NHO området lyder den:
%u2026"Før utløpet av 1. avtaleår skal det opptas forhandlinger mellom NHO og LO eller det organ LO bemyndiger, om eventuelle lønnsreguleringer for 2. avtaleår. Partene er enige om at forhandlingene skal føres på grunnlag av den økonomiske situasjon på forhandlingstidspunktet og utsikten for 2. avtaleår, samt pris- og lønnsutviklingen i 1. avtaleår."%u2026
Tilsvarende bestemmelser er tatt inn for andre avtaleområder.
Om tjenestepensjoner heter det videre:
"Partene er enige om å drøfte de erfaringene som partene har hatt med hensyn til lokale drøftinger om innføring av pensjonsavtale, herunder drøfte nødvendige tiltak for å ivareta partenes oppfordring om at det etableres tjenestepensjons-ordninger på den enkelte bedrift."
Tilsvarende bestemmelser gjelder i andre avtaleområder i privat sektor der LO er part.
2. Hovedutfordring
Mellomoppgjøret 2003 skal foregå i en vanskelig situasjon for arbeidsplasser og økonomi. Alle virksomheter utsatt for konkurranse fra utlandet har fått sin konkurranseevne dramatisk forverret. På toppen av noe høyere lønnsvekst enn hos handelspartnerne over flere år har vi fått høy rente og en sterkt stigende kronekurs.
Utsiktene internasjonalt er svakere enn på lenge. Arbeidsledigheten er stigende og vekstutsiktene svake. Og de er fremfor alt usikre i lys av systemsvikt i USAs finans- og næringsliv kombinert med opptakt til alvorlige konflikter der også verdens største økonomi er hovedaktør.
I Norge har ledigheten allerede økt med over 20 prosent, med klare tegn til videre svekkelse i brede deler av arbeidsmarkedet. Den knekken industri og annet næringsliv nå får vil i økende grad også ramme både privat og offentlig service. Underleverandører og kommuneøkonomi blir svekket når industrien trappes ned. Mange ansatte i viktig offentlig tjeneste kan få en ennå tyngre oppgave å løse.
Utfordringen er nå på kort sikt å bremse ledighetsutviklingen og dernest å etablere grunnlaget for å gjenreise den fulle sysselsetting.
3. Lønns- og prisutvikling i første avtaleår
Gjennom representantskapets retningslinjer for hovedoppgjøret i 2002 ble det stilt krav om generell forbedring av kjøpekraften.
Lønnsutviklingen fra 2001 til 2002 ser gjennomgående ut til å ha blitt fra 5 til 6 prosent i de fleste avtaleområder. Prisstigningen ble på 1,3 prosent, slik at reallønna økte med rundt 4 prosent og mer. For enkelte grupper bidro lavere skatt ytterligere til den sterkeste kjøpekraftsforbedring siden 1975. Vi kan konstatere en sterk oppfylling av det generelle inntektskravet. Den høyeste øking har det vært blant ansatte i skoleverket med knapt 8 prosent.
4. Utsiktene for annet avtaleår
De svake økonomiske utsiktene vil ventelig også virke dempende på bedriftenes resultater og lønnsutviklingen internasjonalt. Lønnsveksten hos handels-partnerne vil neppe bryte en gjennomgående trend omkring 3,5-4 prosent og prisstigningen vil bli nær 2.
For Norges del vil særlig de internasjonalt konkurranseutsatte virksomheter rammes av en resultatforverring som kan bli uvanlig stor. Driftsresultatet gikk kraftig ned allerede i 2002.
Prisutviklingen er av TBU anslått til 3 prosent. Da har en inkludert en voldsom prisøking på strøm, som imidlertid ikke antas å få permanent virkning utover noen få måneder.
5. Pensjon
Under hovedoppgjøret 2002 understreket partene i privat sektor viktigheten av at tjenestepensjonsordninger drøftes på den enkelte bedrift med det formål å etablere ordninger for flest mulig.
For å følge opp partenes oppfordring om at flest mulig dekkes, skal vi ved mellomoppgjøret drøfte de erfaringer som partene har hatt og drøfte nødvendige tiltak for å ivareta partenes oppfordring. I privat sektor er siktemålet å sikre tjenestepensjon for alle LOs medlemmer og gjøre disse best mulig gjennom avtalefesting. Avtalefesting er også et viktig ledd i arbeidet med å hindre privatisering og konkurranseutsetting på bekostning av de ansattes pensjons-rettigheter. LO avviser alle forsøk på å svekke de offentlige tjenestepensjoner.
For både offentlig og privat sektor er sikring av Folketrygdens alderspensjoner avgjørende, slik det ble vedtatt av LO-kongressen i 2001. Alle pensjons-ordninger har Folketrygden som grunnlag. Sviktende Folketrygd er en trussel både for de ansattes rettigheter og virksomhetenes økonomi. LO avviser framstøt for privatisert og svekket Folketrygd og forverring av AFP. Oljefondet må snarest inngå i en fondsordning for pensjonene og uten å utsette det for den usikkerhet og de ulikheter et individualisert, børsbasert system vil innebære
6. Lønn
Som retningslinje for tariffperioden vedtok LOs representantskap i fjor å prioritere:
- generell forbedring av kjøpekraften
- garantiordninger og særskilte tillegg til lavlønte
- likelønnsprofil på lokale og sentralt avtalte tillegg
- målrettet innsats for langtidsutdannete LO-medlemmer som ikke har fått en rimelig kompensasjon for kostnaden ved utdanning
Det ble i tillegg åpnet for at områder/grupper som systematisk var blitt hengende etter i lønnsutviklingen skulle få et ekstra løft. Dette har ikke lyktes over alt.
LO vil ved fremtidige tariffoppgjør og annen innsats bidra til å rette opp dette.
Lavlønn
Områder med lavere lønn som hotell og restaurant, rutebil, renhold, vask og rens, tekstilindustri, i deler av kjemisk/teknisk og NNN-området fikk avtalt klart større tillegg enn industrien generelt. Avtalene mellom HK og HSH og Samfo fulgte et liknende mønster. I offentlig sektor fikk viktige yrkesgrupper betydelige løft. Når den generelle lønnsveksten er høy er det særlig krevende å sikre de lavløntes relative posisjon. Foreløpige tall tyder på at disse områdene i hovedsak fulgte med på den relativt høye lønnsveksten.
Likelønn
Hotell og restaurant, varehandel, renhold, vaskerier og renserier, tekstilindustri og deler av NNN og kjemisk/teknisk er områder med mange kvinner. Gode tillegg her i 2002 bidro dermed positivt til likelønn. I hvilken grad det blir framdrift i likelønnsutviklingen, bestemmes imidlertid også av lønnsglidningen. Så langt er det lite ny lønnsstatistikk for kvinner og menn fra LOs områder i privat sektor for 2002. I det offentlige ble de generelle tilleggene differensiert etter nye modeller. Hvordan dette slo ut for menn og kvinner kan ennå ikke avleses i statistikken. Justerings- og de lokale forhandlingene i staten skal ha bidratt til likelønn.
Særlige utdanningsgrupper
Også enkelte viktige utdanningsgrupper som for eksempel høyskoleutdannete i helse- og sosialsektoren fikk rettferdig ekstra uttelling i første avtaleår.
7. Prinsipper for krav
Det nominelle spillerommet for tillegg i årets mellomoppgjør er sterkt begrenset ut fra reguleringsklausulen, hensynet til sysselsetting og dermed målet om en lønnsvekst mer på linje med handelspartnerne.
Mer statistikk kreves før de endelige kravene utformes. Overheng og allerede avtalte tillegg gir sammen med garantiordninger og normale lokale forhandlinger alle områder minst 3-4 prosent lønnsvekst. Det innebærer at kjøpekraften fra 2002 opprettholdes for alle områder uten generelle/sentrale tillegg i 2003.
Med dette som bakgrunn og innenfor de aktuelle rammer gjør LO prioriteringer i samsvar med fjorårets opplegg for tariffperioden med spesiell vekt på lavlønte.
8. Den kollektive fornuft må omfatte alle
Etter initiativ fra LO er Regjeringen og organisasjonene i Kontaktutvalget for inntektsoppgjør og økonomisk politikk blitt enige om at den samlede lønnskostnadsveksten i 2003 må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. I arbeidet for å nå dette målet er det avgjørende at alle grupper omfattes.
Arbeidsgiversiden i privat og offentlig sektor har forpliktet seg til aktivt arbeid for en lønnsvekst hos lederne i virksomhetene som ligger innenfor rammene for det øvrige arbeidslivet. I kraft av sine eierposisjoner i næringslivet vil en også fra statens side arbeide for en slik utvikling. For LO er det viktig at dette følges opp av alle aktører også egne tillitsvalgte lokalt. Dersom arbeidsgiversiden svikter nok en gang, må regelendringer vedtas for større åpenhet og at selskapenes høyere organer kan føre bedre kontroll med styrenes håndtering av lederlønninger.
9. Krav til den økonomiske politikken
Den stigende arbeidsledigheten er en kraftig påminnelse om hvor krevende det er å innfri mål nr. 1 om arbeid til alle i en åpen og internasjonalisert markeds-økonomi. Problemer og usikkerhet internasjonalt stiller særlige krav til vår nasjonale økonomiske politikk. De nyeste fremskrivninger av den økonomiske utviklingen peker mot forverret arbeidsmarked gjennom 2003 og inn i neste år.
Særlig har en feilslått pengepolitikk med høy rente og ødeleggende sterk krone bidratt til problemer som kan gi langsiktige virkninger. Gjennom erklæringen fra Kontaktutvalget har regjeringen stilt i utsikt lavere rente, mer normal kronekurs og forsterket arbeidsmarkedspolitikk dersom partene følger opp sin del av opplegget.
Uten en normalisering av kronekursen vil norsk næringsliv få en kraftig knekk.
Behovet for både kortsiktig og langsiktige næringstiltak blir større jo lenger den høye kronekursen varer ved. Allerede med det som har skjedd og den usikkerhet som er skapt om framtida er det behov for en aktiv næringspolitisk innsats over et bredt felt. Ett av de klareste trekk ved regjeringens tafatthet er dens manglende initiativ i å utvikle de muligheter Norge som gassnasjon gir, som tilskudd til elforsyningen og som grunnlag for ny næringsutvikling.
LO krever også mer styring og mindre privatisering og satsing på finans-markedene i utviklingen av samfunnet. Det er nødvendig for å gjøre Norge til et tryggere og mer stabilt samfunn enn det vi finner der kapitalismen til nå har fått herje mer fritt enn hos oss. Regjeringen har også forpliktet seg til høynet fradrag for fagforeningskontingent som ledd i sikringen av et velorganisert arbeidsmarked.
10. Et hardere arbeidsliv
Vi møter et stadig hardere arbeidsliv. Omorganiseringer, konkurranseutsetting, strammere budsjetter og underbemanning preger hverdagen for mange. I tider hvor det samtidig stilles økte krav til service, omsorg og produktivitet, medfører det urimelige belastninger for mange arbeidstakergrupper. I tillegg gjennomfører regjeringen kutt i dagpengeordningen og utvider rammene for overtidsarbeid, samtidig som sykelønnsordningen er satt under press.
Et mer menneskevennlig arbeidsliv er et mål for LO, og det er en utfordring for arbeidsgivere, myndigheter og fagbevegelse i fellesskap å jobbe for dette. For enkelte yrkesgrupper bl.a. i helse- og sosialsektoren er det behov for sterkere veiledningsinnsats for å begrense urimelige belastninger. Mye positivt er i ferd med å skje lokalt og i utprøving av nye regler for trygder og andre tiltak.
LO krever at regjering og arbeidsgivere følger opp intensjonene i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, og på en bedre måte legger grunnlaget for et framtidig samarbeid mellom myndighetene og arbeidslivets parter.
Uønsket deltid
Igjen øker uønsket deltidsarbeid i omfang, slik det registreres av SSBs arbeidskraftundersøkelser. I fjor var tallet 75 000 deltidsansatte som søker lengre arbeidstid. Drøyt en tredel finnes i helse- og sosialtjenesten der stat og kommune dominerer som arbeidsgiver. I stedet for større, faste stillinger avspises arbeidstakerne med utstrakt bruk av ekstravakter. Tilsvarende tendenser oppleves også i visse deler av privat tjenesteyting.
Det utvalget regjeringen har forpliktet seg til å nedsette som ledd i det inntektspolitiske samarbeidet for å redusere uønsket deltid, må ha dette som viktig utgangspunkt. Sammen med partene må en finne virkemidler som bedre kan møte denne viktige likestillingsutfordringen i arbeidslivet.
Arbeidsmarkedstiltak
LO har lenge etterlyst sterkere innsats i arbeidsmarkedspolitikken. I fellesuttalelsen fra Kontaktutvalget erkjenner også Regjeringen behov for økt innsats. LO vil særlig understreke behovet for økt bemanning i Aetat for å få mest mulig positiv effekt av tiltaksinnsatsen. LO forutsetter også at den opptrappede innsats tar høyde for uforutsett videre forverring av arbeidsmarkedet.
11. Forhandlingsfullmakt
Sekretariatet/forhandlingsutvalget gis fullmakt til å utforme de endelige kravene på basis av de ovennevnte retningslinjer.
|